tirsdag 17. november 2015


Galvaniske elementer, batterier og daniellcelle


Galvanisk element omdanner kjemisk energi til elektrisk energi, og blir brukt i batterier. Et galvanisk element består av to poler i hver halvcelle. I mellom halvcellene finnes det elektrolytt som leder strøm. Det vil si at redoksreaksjonene mellom to stoffer i et batteri avgir strøm. Spenningen mellom to elektroner er avhengig av hvor metallene er plassert i spenningsrekka. 
Spenningen mellom polene i et galvanisk element kalles "den elektromotoriske spenningen" eller ems. For å få en hyppig reaskjon og høy spenning må vi bruke stoffer som står lengt fra hverandre i spenningsrekka. 

Batteri er en komponent hvor det er lagret energi i kjemisk form, og som kan avgi den i elektrisk form. Et batteri frigjør energien sin ved hjelp av en redoksreaksjon. Det finnes to typer batterier eller celler, kalt primær- og sekundærceller. Primærcellene kan ikke lades opp igjen når den er utladet. Den har også høyere kapasitet og spenning enn sekundær. Sekundær kan altså lades opp igjen når det har blit utladet. 

Daniellcelle er et galvanisk element som består av to poler i halvceller og en elektrolytt. Disse halvcellene er bundet til hverandre ved hjelp av en saltbro. Saltbroen inneholder en elektrolytt som leder strøm, samtidig som den unngår at løsningene i de to halvcellene blander seg. Gjennom den ytre strømkretsen går det elektroner fra sinkstanga over til kobberstanga.
 John Frederic Daniell oppfant daniellcellen som besto av kobber og sink. Den positive polplaten var av kobber i kobbersulfat, men den negative polplaten var av sink som sto i svovelsyre. I dag er daniellcellen betegnelsen på ulike typer celler med kobber/kobbersulfat og sink/sinksulfat. 

Forsøk 1

SITRONBATTERI

Hypotese: Jeg tror at vi vil kunne få strøm når vi setter en sinkspiker og kobbermynt i sitronen. Men jeg tror ikke spenningen vil være høy.

Utstyr: Voltmeter, sitron, kobbermynt, sinkspikeren, ledninger og krokodilleklemmer.

Fremgangsmåte: Først puttet vi kobbermynten og sinkspinkeren i ketchup. Ketchup etser bort det øverste laget, slik at vi vil få en bedre effekt. Deretter klemte jeg sitronen uten at skallet sprakk. Dette var for at den skulle bli myk inni.
















Når den var myk nok, puttet vi kobbermynten og sinkspikeren ned i sitronen. Så tok vi krokodilleklemmerne på den svarte og den røde ledningen. Etter å ha gjort dette, festet vi ledningene til volmeteren. Så tok vi krokodilleklemmerne med ledningen på kobbermynten og sinkspikeren. Når vi så på voltmeteren, så vi at pila i volmeteret gikk oppover. Det betyr at det hadde blitt en spenning i sitronen, slik at det ble ført strøm. Det var relativt lite, men det var en 
spenning.







































Konklusjon: Spenningen vi fikk når vi puttet en kobbermynt og en sinkspiker i en sitron var lav. Dette regnet jeg med fordi metallene står nærmere hverandre i spenningsrekka.




Forsøk 2

DANIELLCELLE

Hypotese: Jeg tror at spenningen i dette forsøket vil være høyere enn i det første forsøket. Ut i fra spenningsrekken skjønner vi at sinkstangen som står i sinksulfat vil gi fra seg elektroner og føres over til kobberstangen i kobbersulfat. Sink står til venstre for kobbermetallet, og dermed vil sink gi fra seg til kobber.

Utstyr: Sinksulfat, sinkstang, krokodilleklemmer, volmeter, ledninger, kobberstang, kobbersulfat og en "hjemmelaget" saltbro av papir.


Fremgangsmåte: Først pusset vi litt på sinkstangen og kobberstangen. Som i forsøk 1, var dette for at metallene lettere skulle gi og motta elektroner. Deretter puttet vi kobberstangen i kobbersulfatet, og sinkstangen i sinksulfatet. Så tok vi saltbroen og lagde en "bro" mellom de to begerglassene. For at vi skulle få sett spenningen, tok vi krokodilleklemmerne på ledningene og festet de til stengene.

Nå kunne vi se på volmeteret at spenningen i dette forsøket var høyere. Det betyr at det skjedde en redoksreaksjon. Sinkmetallet oksideres og gir fra seg elektroner til kobberet. Halvcellene er bundet sammen via saltbroen som er plassert og lager en bro mellom kobberet og sinket. Saltbroen inneholder en løsning som leder strøm mellom halvcellene, uten at løsningen i begerglassene blander seg. Men saltbroen er likevel ikke med i redoksreaskjonen. det er en ytre strømkrets som sender elektroner fra sinkstangen til kobberstangen.




Som vi kan se på volmeteret ble spenningen mye høyere i dette forsøket. 

Konklusjon: Jeg har lært av dette forsøket at sinkmetallet gir fra seg elektroner over til kobbermetallet. Da vil den kjemiske energien bli omgjort til elektrisk energi. 

onsdag 21. oktober 2015


Enkle redoksreaksjoner- metallenes spenningsrekke

Metallatomer har få elektroner i ytterste skall. Mange metaller vil derfor lett avgi 
elektroner -bli okisdert- og danne positive ioner. Men det motsatte kan også skje.
Metallioner kan ta opp elektroner -bli redusert- og danne metallatomer. Blander vi
forskjellige metaller og metallioner, vil de kjempe om elektronene. I dette forsøket
skulle vi se på enkle redoreaksjoner mellom metaller og deres metallioner i vann, 
og bestemme spenningsrekkefølgen. 

Spenningsrekka: Li, Na, Mg, Al, Zn, Fe, Ni, Sn, Pb, H, Cu, Ag, Hg, Au, Pt
Lengst til venstre i spenningsrekka står de reaksjonsvillige metallene som har lett for å avgi elektroner og danne ioner. Jo lenger til venstre det er, jo mer vil den reagere. Til høyre for hydrogen (H) står edelmetallene, som er stabile og ikke så lett avgir elektroner. 
Ioner av edelmetallene har lett for å ta imot elektroner fra metallene som står til venstre i spenningsrekka. 

Forsøk1:

Utstyr: tre små begerglass, sinskulfatløsning (ZnSO4), Kobbersulfat (CuSO4), sølvnitrat(AgNO3), Sink (Zn(s)), kobber (Cu(s) og vernebriller. 



Hensikt
Hensikten med forsøket er å se hvordan kobber reagerer på sinksulfat, og hvordan sink reagerer på kobbersulfat. Vi vil dermed få et bedre perspektiv og forståelse for spenningsrekka. 

Hypostese
Fordi kobber(Cu(s) står til høyre for hydrogen(H) i spenningsrekka, tror jeg ikke vi vil se noen forskjell på kobberet når vi putter det i et beger med sinksulfat. Men jeg tror sink(Zn(s) vil reagere på kobbersulfatet fordi den står til venstre for hydrogen(H) i spenningsrekka. De til venstre har lett for å avgi elektroner og danne ioner. 

Fremgangsmåten
Først fylte vi på de to begerglassene med sinksulfat(ZnSO4) og kobbersulfat(CuSO4). Så flettet vi sammen en kobbertråd, og pusset en sinkbit. Deretter puttet vi kobberbiten i sinksulfatet, og sinkbiten i kobbersulfatet. 



Resultat og observasjon
Kobberbiten reagerte ikke på sinksulfatet, men sinkbiten i kobbersulfatet fikk et brunt belegg. Grunnen til dette er fordi sinkmetallet forsvinner fra overflaten av sinkbiten, og det vil bli dannet et belegg av kobbermetall. Sink ligger til venstre i spenningsrekka, så den gir fra seg elektroner. Dermed vil det skje en redoksreaksjon hvor sinkmetallet blir oksidert og kobbermetallet redusert. Etterhvert vil vannløsningen av kobberioner bli blank fordi kobberet vil feste seg på sinkbiten. Løsningen vil da ligne på sinksulfat.

For å bedre forstå hva som skjer i spenningsrekka kan vi skrive det slik: sinkmetallet ligger til venstre for kobber i spenningsrekka, og dermed vil sinkbiten gi fra seg de ytterste elektronene til kobbermetallet og danne et positivt ion (Zn2+). Sinkmetallet blir oksidert, samtidig som kobberet blir redusert. Kobbermetallet blir redusert fordi det tar opp to elektroner fra sinkmetallet. Dermed får kobberet formelen (Cu).

Her ser vi hva som skjer :   Zn(s) + Cu2+ (aq) ---> Zn2+ (aq) + Cu(s)
Sinkmetall og kobberløsning som vil under en redoksreaksjon bli til sinkionløsning og kobbermetall.  



Forsøk 2: 

Utstyr: Begerglass, sølvnitratløsning(AgNO3) og en kobbertråd(Cu(s). 

Hensikt
Hensikten er det samme som i forsøk1, bare med en annen løsning. 

Hypotese
Jeg tror kobbertråden vil reagere på sølvnitratløsningen fordi kobbermetallet vil forsvinne på samme måte som sinkmetallet, og kobber gir fra seg elektroner til sølv.


Fremgangsmåten
Først fylte vi begerglasset med sølvnitratløsning og så tvinnet jeg kobbertråden så det lignet en spiral. Dermed puttet vi kobbertråden i begerglasset. 

Resultat og observasjon
Omtrent med en gang kobbertråden(Cu(s) traff sølvnitratløsningen(AgNO3), kom det en reaksjon. Det ble dannet et gråaktig belegg på kobbertråden. Dette er fordi kobbermetallet forsvinner fra overflaten av kobberbiten, og det vil bli dannet et belegg av sølvmetall. Denne reaskjonen er en redoreaksjon. Kobbermetallet er til venstre for sølvmetallet i spenningsrekka, så kobbermetallet avgir elektroner til sølvmetallet. Det blir oksydert, mens sølvmetallet tar opp elektroner og blir redusert. 


Her ser vi hva som skjer:   Cu(s) + AgNO3   --->   Ag(s) + Cu2+ (aq)
 kobbermetall og sølvnitratløsning som under en redoksreaksjon bli til sølvmetall og kobberioneløsning.


Av de to forsøkene lærte jeg hvilken betydning rekkefølgen i spenningsrekka vil si i forhold til hverandre. 

onsdag 14. oktober 2015

Elektronparbinding




Elektronparbinding

Andrine Lund Haugan 3MKA 

I dette forsøket skulle vi bruke et molekylbyggesett og bygge modeller av forskjellige molekyler.



Vi har tre kjemiske bindinger: elektronparbinding, ionebinding og metallbinding. 

Elektronparbinding: er det som binder molekylene sammen til molekyler.
Elektronene i molekylene er ordnet i par. 
Når atomene deler ett elektronpar så kalles det for en enkel elektronparbinding. 
Når atomene deler to elektronpar kalles det dobbel elektronparbinding
Trippel elektronparbinding kaller man det når atomene deler tre elektronpar. 

Ionebinding: er en binding mellom to atomer,
ofte skjer det mellom et metall og et ikke-metall. 
Når to atomer inngår en ionebinding, er at det ene atomet tar opp ett eller 
flere elektroner fra det andre atomet, slik at 
begge atomene får oppfylt åtteregelen. Da får de forskjellige ladninger, 
det ene blir postivt og det andre negativt. Dette 
fører til at de slår seg sammen til en binding.                            *Åtteregelen er en enkel tommelfingerregel innen kjemien som sier at atomer har en tendens til å 
knytte seg til hverandre slik at de 
har åtte elektroner i sine ytterste elektronskall
Metallbinding: Denne type binding finnes bare mellom metaller. 
Metalbindinger oppstår mellom atomer med lav elektronegativitet. Det beskrives
ofte som en elektronsky som er mellom positivt ladde metallioner. Bindingen 
er ikke mellom atomene, men mellom elektronskyer. De positivt ladde metallatomene 
tiltrekkes av den negativt ladde elektronskyen. 
Denne bindingstypen gir metallene særegne egenskaper, feks evnen til å lade strøm. 

Utstyr: Molekylbyggesett
             Tabell

NB! 
Molekylformelen til hydrogenklorid er skrevet feil. 
Molekylformelen til hydrogengass er: HCI

Vi fylte ut denne tabellen samtidig som vi bygget molekylene. 
 

 

Av dette forsøket fikk jeg bedre forståelse for hvordan elektronparbindinger er bygget opp.